Det er så tøft gjort å tørre å blottlegge seg sjøl på den måten, men desto viktigere!
Jeg er som de fleste, vant med å høre om folk med forskjellige diagnoser, ME, angst, spiseforstyrrelser, depresjoner osv.
Men det jeg syns er fint med de dokumentarene som blir vist for tida er at jeg får en litt mer indre forståelse av hva alle disse orda faktisk inneholder..
Og mitt håp og ønske for de som sliter med psykiske lidelser, det vi ikke kan se, er at det kanskje kan bli sidestilt med det å brekke beinet som jo syns eller for eksempel få kreft som også bringer frem empatien i oss alle i dag.
Men det er jo faktisk ikke veldig mange år siden dette også var litt tabu, det var ingen som snakka høyt om det da jeg var liten på slutten av 70 tallet.
Aldri helt skjønt hvorfor, men det var vel kanskje fordi at man ikke så den sykdommen heller og ikke viste så mye om den .. ?? Veit dessverre om flere som har hatt det og aldri snakka om det med noen.
MEN det viser jo også at det er mulig å snu oppfatningen vi har av sykdommer via mer informasjon og åpenhet, for i dag er det jo heldigvis akseptert.
Jeg håper vi kommer dit en dag snart, heller i går enn i morra faktisk - at folk som har en usynlig diagnose kan komme inn på spiserommet på jobben f.eks. og fortelle dette og bli møtt med både forståelse og medfølelse.
Sånn som vi normalt gjør med andre sykdommer som syns, da renner det over med både lykkeønsker og gode tanker.
Jeg snakker selvfølgelig på litt generelt grunnlag, det er jo mye folk nå også som både forstår og reagerer "riktig" tenker jeg.
Jeg ønsker bare for de som rammes av dette at det kommer til og gjelde oss alle, meg selv inkludert. Og derfor suger jeg til meg alt av kunnskap som kommer min vei.
Noe annet jeg tror er vanskelig for oss å forstå er tidsrammen av disse sykdommene, eller dvs. mangel på dette. Noen blir jo faktisk aldri bra igjen etter en tur i det aller dypeste mørket..
Og en annen ting jeg har tenkt på, er at vi må forstå at de ikke behøver å se og oppføre seg som syke mennesker heller.- Faktisk, så bør vi heller glede oss over at det kanskje gir dem en bitteliten glede å pynte seg litt i hverdagen, for å gå ut å møte deg og meg.
Noen orker det, og trenger det for å tørre å gå ut av døra, så la dem for guds skyld få lov og slutt å døm dem for det!
For det er også noe man til stadighet hører som en av de "friske" , hun ser jo så bra ut...
Hun er jo ute og koser seg med kjæresten eller venner og legger det ut på fb...
Det er ikke dermed sagt at man orker å være i jobb for det, for det vi ser er et øyeblikk av noens liv, hva hvis vedkommende ligger i senga eller på sofaen resten av dagen ?
Har de ikke lov til å kjenne et streif av lykke selv om de psykisk syke?
Jeg syns det!
Kanskje det aller viktigste vi kan gjøre, er å huske på at det ikke er alt vi ser når vi ser andre.
Men la oss tro på dem, for jeg tror faktisk at de aller, aller fleste aller, aller helst vil være aktive borgere i dette samfunnet og få lov å føle seg som en del av helheten !
Jeg er i hvert fall takknemlig over at det ikke er meg, det må være for jæ....!
Peace &Love <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar